Etter en drøy uke her hjemme i Norge har vi rukket å fordøye mange av inntrykkene fra en magisk uke i alpene. Vi reiste ned spente og forventningsfulle, og hjem igjen hadde vi med oss mange vakre minner, nye venner og ikke minst et hav av inntrykk. Forventningene ble i aller høyeste grad innfridd underveis, på tross av at ikke alt gikk helt etter planen.
100 Km – 2300 høydemeter
Siste dagen av alpe-eventyret startet i Val di Sole, hvor vi etter en forholdsvis kort masterstart ble sluppet løs opp Passo Carlo Manghen. Dette passet tar oss fra Val di Sole og over til det ikke helt ukjente vintersportsstedet Madonna di Campiglio. Passet i seg selv besto av brede veier, og var relativt slakt, så den store utfordringen var det ikke. Siden det var siste dagen så handlet det jo i første rekke om å komme seg til mål, i alle fall for oss hvor det resultatmessige lå i ruiner etter velten til Tom Atle. Sist vi kjørte rittet (i 2014) husker vi sisteetappen som ganske hard, og jammen ble ikke denne det også. Dagens andre fjellpass (Passo Daone) var nemlig en skikkelig «beinknekker», hvor stigningsgraden konstant var brattere enn 10%. Ikke mye annet enn å finne en fart man kunne holde opp uten å knekke sammen.
Etter gårsdagen var det ikke fritt for at vi var spente på hvordan det ville fungere på sykkelen. Vi fikk imidlertid all hjelp vi kan tenke oss i går, fra medic-team, sykkelmekanikere og den lokale sykkelutleien i Aprica som fikk fraktet deler med taxi opp til oss.
I dag fungerte det bra for oss fra første stund av, men lite visste vel vi om at det ikke ville vare...
Starten i Livigno var rett inn i en bakke, med ca 400 høydemeter opp til toppen før en rask utforkjøring tok oss til en ny bakke som var litt kortere. Over bakketoppen fikk vi en fin utforkjøring nedover mot Bormio, og nedover dalen på vei mot det mytiske fjellpasset Mortirolo.
133km - 3455 høydemeter
I dag var det klart for nok en etappe av det tøffe slaget. Denne gangen inkludert en svipptur innom Sveits. Fra Bormio så kjørte vi rett inn i Stelvio-passet, men ca tre kilometer før toppen tok vi av og stupte inn i Sveits. Dette er en solid start på dagen kan man trygt skrive opp. 1300 høydemeter sitter godt i sikringsboksen. Vel nede i Val Müstair så var det ikke en flat meter før vi atter en gang tråkket oppover igjen. Bonusen var imidlertid at det meste av klatringen var unnagjort før etappen var halvkjørt.
På forhånd hadde vi sett oss ut dette som den virkelig testen i årets Transalp. Stor var derfor skuffelsen når vi fikk beskjed om at selveste Gavia, fjellet vi skulle kjøre til sist var tatt ut av løypa, og at tidtakingen ble stoppet på fjell nummer to i steden. Allikevel skulle vi fortsette med en alternativ rute til Bormio via Mortirolo. Heldiggvis var ikke dette fra den siden som er skikkelig ille (den skal vi kjøre på torsdag), men allikevel var det en real munnfull i det varme været. Garmin rapporterer også i dag om 38 grader, så vi får virkelig kjørt oss i varmen.
143km - 3472 høydemeter
På briefingen fikk vi høre at dagens etappe var kongeetappen. Jovisst, det kan vi skrive under på. Tallenes tale er klar I form av høydemetre og kilometer, men når vi legger til temperaturen så snakker vi episk! Sykkelcomputeren viste makstemperatur på 38 grader og da er det til og med varmt når man kjører nedover fjellsidene her I Italia.
90 km 1100 høydemeter
I dag gikk startskuddet for et av årets store mål, nemlig Tour Transalp. Som beskrevet i forrige innlegg er dette et ukesritt som foregår I alpene. Den første etappen har vi imidlertid vært veldig nervøse for da den skiller seg markert fra resten av rittet fordi den er både kort og har få høydemeter.
Her hjemme har denne våren vært kald og våt, og det har også preget våre første konkurranser i år. 2019-sesongenhar vi planlagt litt annerledes enn tidligere sesonger, fordi vi ønsket litt variasjon fra tidligere sesonger.