Selfie med Riva del Garda i bakgrunnen
Selfie med Riva del Garda i bakgrunnen

100 Km – 2300 høydemeter

Siste dagen av alpe-eventyret startet i Val di Sole, hvor vi etter en forholdsvis kort masterstart ble sluppet løs opp Passo Carlo Manghen. Dette passet tar oss fra Val di Sole og over til det ikke helt ukjente vintersportsstedet Madonna di Campiglio. Passet i seg selv besto av brede veier, og var relativt slakt, så den store utfordringen var det ikke. Siden det var siste dagen så handlet det jo i første rekke om å komme seg til mål, i alle fall for oss hvor det resultatmessige lå i ruiner etter velten til Tom Atle. Sist vi kjørte rittet (i 2014) husker vi sisteetappen som ganske hard, og jammen ble ikke denne det også. Dagens andre fjellpass (Passo Daone) var nemlig en skikkelig «beinknekker», hvor stigningsgraden konstant var brattere enn 10%. Ikke mye annet enn å finne en fart man kunne holde opp uten å knekke sammen.

Skadene etter velten til Tom Atle var faktisk verre i dag enn under gårsdagens etappe. Stivere og mindre fleksibel, men fast bestemt på å fullføre var det bare å bite tennene sammen. Marianne gjorde en kjempeinnsats med å både dytte Tom Atle oppover, og å ligge foran i motvinden som var betydelig i dag.

Etter Passo Daone fulgte Passo Duron som i starten var hemningsløst ujevn, med stupbratte ramper for deretter å flate ut, eller gå litt utfor inntill neste rampe igjen dro stigningsprosenter godt over 15%. Etter første halvdel roet det seg betydelig ned, og jevn slak stigningsgrad tok oss opp og over toppen ned mot litt tempokjøring og ellers grei sykling (ok en liten bakke til da) før vi  fortsatte nedover utforkjøringen til Riva del Garda.

Vi hadde blitt informert om at tidtagningen skulle stoppe på 96km og at vi skulle trille rolig inn i byen på slutten av etappen. Vi ble imidlertid vinket av en god stund før planlagt på grunn av en alvorlig ulykke som hadde skjedd i vår trase (ikke noen fra vårt ritt involvert). Derfor ble tellende tid fra mellomtidsplasseringen før Passo Daone. Det gjorde ikke den store forskjellen for oss uansett da vi både hadde ødelagt resultatet vårt med velten på etappe 5. Det var også små sjanser for å avansere da laget foran oss i sammendraget lå nesten to timer foran.

Vi trillet rolig ned siste biten til Riva del Garda, stoppet og tok noen bilder, og var rimelig fornøyde. Etter å ha blitt vinket av var det for Tom Atle nesten som om det ble gitt signal fra kroppen om å skru på følelsene igjen, for da kjente han for alvor smertene fra en forslått kropp. Samtidig var han superlykkelig for i det hele tatt å klare å gjennomføre rittet. Det var et rørt par som trillet over målstreken i Riva del Garda, godt fornøyd med egen innsats på tross av at dette ikke ble gjenspeilet av plasseringen på resultatlistene.

På kvelden var det bankett, men vi valgte å dra tidlig da spesielt Tom Atle hadde mer behov for senga enn å feire. En begivenhetsrik uke var over, men begge to var egentlig ganske revansjelystne. Vil det gå å stille til neste år i forhold til øvrige planer som foreligger???

Tom Atles fil på Strava

Transalp dag sju Ossana (Val di sole) – Riva del Garda https://triatlonboka.no/images/gardaselfie.jpg Super User